donderdag 29 juni 2023

Alden buul

Ik heb miene auto nao de graasj gebrach veur un groeëte beurt en wandel nao hoès. Ut is half twieë in de middig en ut is al bloodheit. In de vaerte zeen ik unne mins euver de Willem de Zwiègerstraot röstig op zien gemaak aan kómme fietse. Ut liek mich unne opa dae op ut kleinkind van zien dochter haet mótte oppasse. Unne leuke mins dink ik zoeë, op unne gewoeëne fiets zónder óndersteuning of andere fratse. Hae zelf druueg un dónkerblauw petje met zónneklep en un leechblauw bloesje met korte muiwkes. Dao ónder un te wieje keekie korte bóks met witte zökskes in dónkerbroène schoon. Ik hoof neet op um te wachte, ik kin gewoeën de waeg euverstaeke, tièd zat.

Aan d’n euverkant kump in tempo un jóngk meuderke aangefiets euver de Dreej Decembersingel. Ze riet wie ik flot zeen op unne elektrisch aangedreve transportfiets met un kinderzitje achterop. Veur ut stuur steit zón baodschappe-tas op de veurdraeger. Ut vruiwke haet häös en det velt neet mei met zón heit waer. Ut knaejt flink door, de lange blónde haor wappere nao achter en met ein hand probeert ze eur luchtig zomerkledje op zien plaats te halde.

Ik loup door euver de Pastoèr Stassestraot en huùr ineens achter mich dae aldere mins verschrik rope:
‘Kins se neet oètkièke potdomme’.
Ik drei mich um en zeen nog net det det vruiwke linksaaf de Pastoèr Stassestraot woel opdreie. En dae aardige opa woel gewoeën rechdoor nao de Dreej Decembersingel. En det te häöstige vruiwke kós ózze röstige opa nog maar net óntwièke.
‘Mós se dao zoeë veur schrieuwe alden buul’, zaet det vruiwke met hoeëge krièsende stum. Ik dóch nog, wae schrieuwt heej eigelik?
Dae opa steit stièf van de schrik naeve ziene fiets te bekómme en zaet:
‘Wae schrieëf heej noow en wae is heej fout? Ik riej toch gewoeën rechdoor!’. Maar aoh jeij, dao stap det vruiwke aaf, zet ziene transportmobiel midde op de fietsepaad op de stäönder en löp op ózze zielige opa aaf. Wie un waswièf zet ut allebei zien hand op de häöpe:
‘Wat meins se dich waal neet alden buul um mich zoeë aaf te blaffe. As se neet mier kins fietse mós se thoès achter de geraniums bliève zitte’.
Det nut vrouwmes is unne kop groeëter as ózze leeve opa dae hiel nederig nog wiejer in mekaar kruup. Hae duit un veurzichtige poging um zien gelièk nog ens te ónderstrepe, maar ik huùr neet wat-e zaet. Die nutte priej steit wièdbeins zoe-wat taegen um aan te rieje en schrieuwt:
‘Wat godverdommese alde zak, ouk nog dien gelièk wille haole? Ze meuste dich opsloète in det verzörgingshoès’. En ze wees daobeej priemend met de rechterhand nao ut verzörgingshoès op de Tollenssstraot.

Ik stónd al daen tièd te kièke en te wachte of ein van de twieë handtastelik zuuj waere. Want zoe-lang ut beej verbaal geweld zuuj bliève hald ik mich dao boète. Gelökkig stap det ordinair mormel mopperend op ziene transportfiets en spoojt zich wiejer richting dörp. Daen alde mins wandelt umzichtig euver de Pastoèr Stassestraot en stap aan d’n andere kant weer op ziene fiets. Ik loup intösse ouk maar weer op hoès aan.

Noow stel ik mich zoeë veur det det vrouwmes effe later beej zien vader en moder binnelöp um zien kiendje op te haole en met euverslaonde stum keihard luug:
‘Waer ik potdomme net op ut kruutspunt haos euverhoup gereeje door zónne aldere mins. Ik schrók mich ut laplazerus en toen schold dae mich ouk nog de huid vol’.
Oma en opa die weite neet baeter en zegge meilaevend en bezörg:
‘Aoh wat erg! Heb se nog gelök gehad maedje, des se niks kapot haes. Minse lette neet mier op taegeswäördig. Weej meuste vruùger nog un verkièrsdiploma haole met ózze fiets. Noow hebbe ze allemaol häös en lette nörges mier op’.

Un paar straote wiejer in d’n Hazekamp zet opa ziene fiets in ut scheurke en löp met trillende beinkes de keuke binne:
‘Wat ik noow weer metgemak heb? Waer ik net haos euverhoup gereeje door zón gestress jóngk meuderke. En dan waer ik ouk nog ens stièf gescholde en veur alden buul oètgemak’.
‘Kóm maar heej jóng, zet dich! Dan krieg se un lekkere tas kóffie. En laot ze maar gewaere, d’r is un groeët verschil taegeswäördig tösse gelièk hebbe en gelièk kriège. En in alle ierlikheid, we zièn ouk maar twieë alde petatte. Maar zeg us, wie waas ut met ós kleinkiendje?'.

As ik zelf thoès kóm vertel ik aan mien Marijke hièl ierlik met de hand op mien hert wat ik noow weer metgemak heb.
‘De hebs d’r dich toch neet mei bemeujt hè?’
‘Nae huùr, ik weit det ik unne alden buul bin! Det hoof ik neet nog ens te huùre van zón vrech spoeëk’
.